tirsdag 16. november 2010

Brrrr!!!

Stakkars lita gran som har funne på å veksa heilt inntil ein bekk. Kvar gong det frys til vert ho sjølvsagt glasert, ser skikkeleg kaldt ut.
Eitt tre kan ikkje velja kvar det vil veksa, vind og tilfeldigheiter avgjer det. Like greitt eigentleg så vert det grønt overalt og ikkje berre på dei beste stadane. Kanskje me menneske skulle lært litt av dette - så hadde det ikkje vorte så trongt i byane :)
Det er litt rart å tenkja på kvar tre kan finna på å veksa når dei vert frøspreidde; i bergsprekker, i tregrensa mot fjellet, på myrer, i sjøkanten, ja kvar som helst vinden fører frøa.
Når de skal plantast er det ein annan sak, harddrivne plantar som er bortskjemde med god jord og stell skal puttast i jorda. Det er ikkje alltid det går bra, ikkje så rart kanskje - oppfostra som dei er i dei beste tilhøve for så å få kutta av mesteparten av røtene og verta stappa ned i eit hol med ofte heilt ulik jordkvalitet og ph. Det kan røyna hardt det. Om ein så forsømer litt vatning og så er det meste gjort.
Litt tankespinn dette.
Nyt hausten og send den stakkars glaserte grana nokre varme tankar.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar